Jeg har gått med et vondt nesegrev siden i november og på torsdag måtte jeg kreke meg til legen. Og det var visst lurt siden kroppen var full av ekkel crp og feber. Fredag morgen tenkte jeg at det måtte være bare tull for jeg følte meg ganske pigg. Men, det var en dum ide å dra på jobb . Så det ble halv dag og hjem til sofaen og piller. Fredag var det forresten to burtsdager i fæmilien. Og den ene ble feiret på kjøkkengulvet med en blanding av kylling, elg og svinekjøtt. Det er den raskeste burtsdagskakespisinga som har forekommet . Dina fylte 10 år og holder seg godt. I menneskeår så tilsvarer det vel 70 og hun har ikke mye grå hår på snuta til å være så gammel. Litt krank i ledd og med diabetes men pytt pytt, det går fint.
Den andre jubilanten var vi ut å besøkte på lørdag . Og jammen holder hun seg godt hun og. De er ikke så innmari langt unna hverandre i menneskeår hun og bikkja men bikkja er nå eldst.
Vi fikk koselig prat og deilig kake. Og så fikk vi gått igjennom to store poser med gamle bilder og ikke minst filmer som far Auestad hadde lagt sirlig vekk. Nå er de hos meg og jeg er litt usikker på hvordan jeg skal få gått igjennom alt sammen. Men jeg skal ihvertfall klare det . På 40,50,60 tallet var det tydeligvis ikke så dyrt å gå til fotograf. Og i vår familie har de vært flinke til det . Så det var en bra bunke med fotografbilder som vi nesten ikke visste hvem var engang. Men vi fikk sortert det og nå skal det få komme til sin egen familie. Litt andre rariteter fant vi også. SLik som denne artikkelen fra Sandnesposter . Her er alle søsknene til mor avbildet og tilsammen var det 595 år den gangen .
En litt morsom historie må jeg skrive ned i den forbindelse. Mor hadde en barndomsvenninne som sammen med mannen sin flyttet til Åmli. De kjøpte seg en gård der. Da jeg var liten var vi altid innom der når vi dro til Jæren. Ofte var vi innom både på vei bort og hjem. Noen ganger sov vi der og veldig ofte fikk vi middag . Jeg vet at jeg regnet dem som familie og lenge trodde jeg vel også at de var det . Den familien hadde flere unger som var sånn omtrent på vår alder og vi hadde mye moro. De drev også med pelsdyr og for en som var mer eller mindre gal etter alt med pels , var det fantastisk å komme dit. Merkelig nok tror jeg aldri at jeg tenkte tanken engang at pelsdyrnæringen skulle være så forferdelig fæl som alle synes i dag . .. hm..
Vel, da skolen startet i høst ble det ansatt en assistent som hadde samme etternavn som mors venninne og som snakket sørlandsdialekt. Jeg måtte bare spørre ! Og jammen, det viste seg at hun var barnebarn til mors venninne og datter til en av de jeg hadde lekt med som barn. Verden er ikke så innmari stor nei. Det var ganske moro. Så, etter fotoryddingen på lørdag fikk denne jenta en bunke fotografier av meg i går. Brudebilde av mors venninne og barnebilder av ungene. Det var ganske stas å se hvor glad hun ble for det . Så det gleda meg og jeg vet at det ihvertfall hadde gleda mor. Jeg skal fortelle mor det om og om igjen... for det må man .
Søndag var hue fullt av bomull i tillegg til at nesa var full av gudvethva . så den dagen ble stort sett tilbragt på sofaen. Det var fastelavensøndag så jeg klarte å få surra til noen hveteboller og krem men det var også alt. I år har jeg ikke fått tak i fastelavensris. Det er litt synd . Men det går vel av moten det og.
Søndag kveld begynte det å snø og det var ihvertfall jeg glad for. Jeg hadde nemlig grua meg til å ut på isen å seile nedover bakkene på jobb mandag morgen. Men det slapp jeg . Det var fin helt ned til Kjemhusjordet . Men der var det dritglatt. Så regna det hele dagen . usjamei.
Den lille vakre damen i Trondheim vokser og blir så stor. Nå stabber hun avsted etter dokkevogna si og hun viser hvor stor hun er.
I Kongsberg har de hatt influensa og tatt livet med ro men nå jobbes det med hustegninger og bankmøter . Mye å ordne opp i. De er flinke.
Ute i verden kan man jammen lure på om ting er i ferd med å gå helt av skaftet. I Oslo demonstrerte man til støtte for en minister som helst vil putte flyktninger i fengsel. Og på Kongsberg har de ansatt en politimann for å passe på en barnehage ved siden av et asylmottak. Hva slags signaler gir vi ungene våre ? Hvor lang , eller kort , er nå veien til et samfunn hvor vi sorterer mennesker etter samme kriterier som man gjorde i krigsåra . Jeg blir helt kvalm jeg . Det føles utrygt å være menneske. Ja for det er vel det vi alle er eller??
Kontrastene er store og når jeg sukker over at jeg synes mitt barnebarn er langt unna så kan jeg ikke forestille meg hvordan det må være å ha sendt barn og barnebarn ut i en liten båt på et kaldt stort hav og til en uviss skjebne. Jeg kjenner at jeg er glad for at de bestemødre ikke vet hva som virkelig skjer . ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar